So much to do, so little time

Vet ikke hvorfor denne posten ble slettet, men here we go again!

Det har vært noen travle dager i det siste, har vært så mye som har skjedd på så kort tid. Jeg tenker det at siden jeg bare skal være her 4 mnd så børe jeg prøve å være med på så mye som mulig og det har jeg ihvertfall gjort hittil ^^

På lørdag så dro Ragnhild, Lena og jeg ut på en oppdagelsesferd. Det ligger et svært idrettsanlegg ved siden av skolen; mange tennisbaner, flere forskjellige stadioner, baseballbane, løpe bane, basketball bane, pil og bue bane osv. Da vi bestemte oss for å snu og gå tilbake så hadde vi bare komt halvveis. Det var tydeligvis en slags sportsdag for forskjellige klubber for barn. Det var veldig mange folk der som enten så på eller spilte en form for sport.

Siden det var ganske sterk sol den dagen gikk jeg rundt med solbriller, noe som gjorde at jeg kunne observere de rundt meg ganske greit. Og folk stirret! De voksne prøvde å være litt diskre, men en kunne føle og se at øynene deres fulgte etter oss da vi gikk forbi, alle like nysgjerrig. Folk ser ikke så ofte utlendinger, ihvertfall ikke utenfor de største byene. En gruppe med barn gikk forbi oss mot baseballbanen og alle stirret veldig intenst på oss, skikkelig ivrig. Da vi gikk forbi dem så var det en av de som sa "Hello" og da snudde jeg meg automatisk og svarte tilbake. Endte opp med at hele gruppen på rundt 20 stk begynte å fnise :)


 Etter en stund så måtte vi gå tilbake til skolen, for da skulle vi til en festival som heter Omagari, en fyverkeri konkurranse. I fjord så var det rundt 600 000 mennesker på festivalen! Har aldri sett så mange mennesker på en gang! Da vi kom til byen endte det opp med at utvekslingselevene delte seg og gikk hver sin retning, for det var så mye å se! Nedover alle veien, spesielt i retningen mot fyverkeriet, var det masse forskjellige boder, flest matboder med så mye forskjellige retter at en kunne velge og vrake. Noe så utrolig godt ut, mens noe annet så skikkelig skummelt ut :P Vi prøvde oss på noen forskjellige boder der alle sammen kjøpte forskjellig mat innimellom så vi kunne smake litt av hverandre.  

Det var veldig mange japanere som stoppet og begynte å snakke med oss, og flere av de som sto i bodene ville ha oss bort så de kunne prate med oss. Noen tok til og med på se partyhatter for å få oppmerksomheten vår.

Vi møtte noen av de andre utvekslingselevene senere, før fyverkeriet skulle begynne.Vi satt i noen timer og pratet og koste oss, det var matboder rett ved så vi var aldri sultne eller tørste :P
En skulle tro at det snart ikke var plass til flere folk, men det strømmet på hele tiden, helt til fyverkeriet skulle starte.

Mange av fyverkeriene var utrolig fint å se på, mens andre var mer som billig fyverkeri på nmyttårsaften. Men for å si det sånn; fyverkeri kommer aldri til å være det samme igjen. Jeg har aldri sett et finere lys show enn de som var den kvelden. Det var rett og slett fantastisk, med forskjellig type musikk for å skape stemning.
Desverre så enten ble lommeboken min stjålet, så det var en dum avslutning på kvelden. Ragnhild, Lena, Vibeke og de andre dro tilbake med toget, mens jeg og to andre av utvekslingsstudentene som var veldig flink i japansk dro inn i folkehavet for å finne politiet og rappotere til de, men da endte det opp med at vi gikk glipp av toget vi skulle ta.

Da vi kom til stasjonen var hele plassen foran togstasjonen dekket av mennesker, og det var umulig å se enden på køen nedover gatene (køene var delt opp pga forskjellige stoppesteder). Det var også umulig å ta taxi for køen sto helt stille. Har aldri sett en så lange køer før! Heldigvis så var det ikke så utrolig lang kø der vi skulle, vi sto omtrent 1 time i kø. På toget møtte vi senior studenter fra aiu som tilbød oss skyss til skolen, for ellers så måtte vi ha tatt taxi eller gått i en time :/ I bilen endte det opp med at han satte på amerikansk musikk, og vi endte opp med å synge hele veien til skolen XD Han sa han skulle ta oss med til karaoke, de to studentene sa de viste om flere gode steder, så det gleder jeg meg til :)

Neste dag skulle vi egentlig til et svært kjøpesenter, men Ragnhild og jeg var så heldig å fikk gratis billetter til et Noh stykke, en gammel teaterstil som daterer langt tilbake i Japans historie.
Det er bare menn som er med i Noh-stykker, og hovedskuespilleren har på flere masker i løpet av stykke som representerer følelser og humør, med fantastiske kostymer. De snakker også veldig gammelt japansk, faktisk fra helt tilbake til Edo-perioden. Noh stykkene blir fremført på gamle shinto-templer, eller helligdommer, så det var et nydelig teaterlokalet vi var på.

Før stykket begynte gikk Ragnhild og jeg rundt og tok bilder, og vi stoppet med et lite hus som var gjort om til en liten cafe. Der solgte de litt japansk snop og snacks. Vi sto og studerte noe av det, vi kjente igjen litt, men mye var helt nytt for oss, så vi sto og diskuterte hva det kunne være. De snille japanske damene som satt bak disken begynte å prate med oss og prøvde å forklare hva det alt var. PLutselig kom det en eldre mann bort og bare tok opp en boks med en slags søt japansk mat, åpnet den opp og sa at vi skulle prøve. Vi prøvde maten og syntes det var veldig godt (klissete, men godt). De eldre damene satt der og lo og sa at han var svak for pene jenter :P Så ville de at vi skulle smake noe som lignet på en aubergine i sviske form. Jeg var førstemann som smakte på den, og det smakte helt forferdelig. Japanerne begynte bare å le pga ansiktsuttrykket mitt, og lo igjen da Ragnhild reagerte ganske likt. Vi sto og pratet med de en stund til,før vi måtte gå opp og finne plassene våre.

Stykket varte i 3 timer, med få, korte pauser innimellom. Det gikk greit å sitte der i begynnelsen, men etter en halvtime i samme stilling og det var liten plass begynner du å få krampe og vondt i bena. Da den første pausen endelig kom flyttet jeg med inntil en vegg så jeg fikk støtte til ryggen, og da var det veldig behagelig å sitte der. Jeg satte meg ned ved siden av en utrolig koselig japansk dame, som jeg snakket med i pausene på japansk. Hun kunne ikke noe engelsk, så var vanskelig å forstå da hun prøvde å forklare hva stykket handlet om. Lærte veldig mange nye ord i løpet av den samtalen ^^ Hun satt også underveis og viste meg hvor vi var i følge programmet, hvem som var gud og menneske i stykke osv.

Den første og siste delen av stykket forsto ikke de fleste av de utvekslings studentene mye av. En måtte nesten gjette seg frem innimellom, og en gang i blant forsto en hva de sa, selv om de var ganske avansert. Den andre delen av stykket forsto vi, siden det var en komedie, og det var et mer moderne japansk og mer bevegelser, så det var lettere å henge med. Vi satt der og lo hele tiden, og alle syntes det var den beste delen av stykket.
Hele dette stykket var en unik opplevelse, og senere dette semesteret skal vi kanskje på et Kabuki stykke, noe som jeg gleder meg veldig til!

Ragnhild og jeg ville fortsatt på kjøpesenteret, alle utvekslingsstudentene som hadde vært der fortalte om hvor utrolig stort det var og hvor mange forskjellige butikker det var der. Så vi bestemte oss for å dra neste dag. Senteret Aeon ligger omtrent 10 min unna campus med buss, så det gikk nå greit. Da vi kom opp den siste bakken til senteret, både Ragnhild og jeg måpte av begeistring. Kjøpesenteret er 4 etasjer høyt og sinnsykt langt! Vi brukte 6 timer på andre etasje (inkludert en middagsspause og en del snakking med de som jobbet i butikkene) og vi var fortsatt ikke ferdig med andre etasje da senteret stengte!
Tenkte ikke på å ta med kameraet mitt, men det skal jeg neste gang! Vi har tenkt å dra dit i morgen, og da skal vi innom en svær arcade og prøve litt artige maskiner der XD

Btw, den skjønne hunden til høyre er maskotten til AIU og heter Wan (voff på japansk) men også One (høres likt ut), som skal representere at vi er et (one)

Det var det for denne gang. Skal prøve å oppdatere innimellom, men som dere ser så er det utrolig mye som skjer i løpet av kort tid, så det spørs hvor ofte jeg kan oppdatere og hvor lange postene kommer til å være :P

Den lange veien til Japan

Endelig var dagen her. Dagen der jeg skulle reise til andre siden av jorden, til et fremmed land og bo der i 4 måneder. Jeg både gledet og gruet meg. Det kriblet i magen mens jeg holdt på å pakke de siste tingene og sjekket en siste gang før jeg skulle av gårde. Det var merkelig å gi den siste klemmen til de i familien min før jeg gikk ut døren med en klump i halsen. Men så satte jeg meg i bilen, og min bror og jeg kjørte av gårde. Underveis fikk jeg meldinger på mobilen om lykke til og at jeg måtte passe på meg selv, og at jeg måtte kose meg. Kjente at det begynte å krible enda mer i magen og ble litt mer nervøs. Føltes ut som at jeg tenkte tusen tanker i sekundet mens vi kjørte for å hente min gode venninne, Ragnhild. Tanken på at det er en som jeg kjenner som er med meg og skal gå på samme skole som meg i Japan var veldig betryggende.
Men turen til Japan skulle bli alt annet enn enkel...

Turen begynte fra flyplassen Flesland, hvor vi skulle videre til Oslo. En ganske enkel rute, men da vi skulle hente billettene våre fra de automatiske maskinene, gikk den ene maskinen tom for papir da Ragnhild skulle ha sin billett. Vi bare lo litt, for problemet ble fikset raskt og vi kom oss tidsnok avgårde.
På Gardemoen gikk det greit i begynnelsen, vi hentet bagasjen vår (2 kofferter hver, så det var et slit og få de med seg av og til...lurer på hvordan det kommer til å gå hjem igjen når begge to er stappfull...) og vi skulle levere de til innsjekking. Da vi kom til skranken og gav damen billettene våre begynte hun å lete på datamaskinen sin. Hun kikket lenge på skjermen, så ned på bagasjen vår for så å lete videre på skjermen. Ragnhild og jeg begynte å bli bekymret og vi lurte på om vi hadde gjort noe feil da vi kjøpte billetten. Vi fikk beskjed om at det ikke var registrert to bagasje på hver av oss, så da ble avdelingssjefen kalt inn. Vi sto og ventet en stund mens de lette igjennom systemet, og til slutt fant de det og sendte oss videre. Lettet gikk vi mot security og kom oss endelig på flyet til Moskva, og tenkte at vi endelig kunne slappe av og hvile oss litt.

Men den gang ei, for på flyet var det en frustrert 2-åring som skrek og gråt hele veien til Moskva, i 3 timer. Da vi endelig kom frem til Moskva og gikk til terminalene for flyene som skulle videre utenlands, måtte vi gå gjennom en ny security. Og der var det to gretne og irriterende damer som kjeftet og kommanderte oss rundt og gav forskjellige beskjeder om hva vi skulle gjøre...flere ganger (ihvertfall jeg) så måtte jeg gjøre det jeg var blitt bedt om på nytt og jeg måtte gå igjennom maskinen flere ganger.
Da vi endelig fikk lov til å gå videre, tuslet vi litt rundt og så i de forskjellige butikkene. Men etterhvert så måtte Ragnhild sette seg ned pga foten. Hun hadde nevnt på flyet at foten føltes litt merkelig, men vi tenkte ikke mer over det. Vi bestemte oss for å spise Fridays på flyplassen (begge var enig at russisk mat så skummel ut) og stedet var rett ved siden av "gaten" vår, så vi hadde god oversikt. Vi satt der og slappet av, begge trøtte etter de to forrige flyturene.

Så var det tid for boarding. Vi hadde bestemt oss for å vente en liten stund så vi slapp å stå så lenge i kø, så det var vel 15 min igjen til dørene stengte. Vi gikk med kelneren for å betale og sto og ventet på kvitteringen. Men da fikk vi beskjed om at kortene våre ble avvist, ingen av de  fungerte. Plutselig kom jeg på at jeg hadde glemt å fikse regions sperre, jeg hadde bare alternativet for Skandinavia valgt, og det samme hadde Ragnhild. Siden Ragnhild hadde vondt i foten ble hun værende igjen i resturanten, mens jeg løp rundt på flyplassen på desperat jakt etter datamaskin med internett. Men ingen av datamaskinene hadde internett. Det viste seg at vi var på den nyeste delen av flyplassen, så de hadde ikke fått muligheten til å ordne internetten. Fortvilet og panikkslagen løp jeg tilbake til resturanten for å snakke med Ragnhild om hva i all verden vi skulle gjøre. Da var det 7 minutter igjen til dørene stengte.

Da jeg endelig kom tilbake til Fridays så jeg at Ragnhild satt med en laptop og med kortet sitt. Enav servitørene hadde vært så snill å låne oss pcen hans, og der funket internetten. Hun logget seg innpå og valgte alternativet "Asia", logget seg av og løp bort til kort terminalen. Begge krysset fingrene mens vi ventet på dommen, men det samme skjedde som i sted: avvist.
Jeg satte meg ned med pcen og logget meg innpå banken min, utrolig redd for at vi ikke kom til å rekke flyet. Jeg kom meg innpå og gjorde det samme som Ragnhild, valgte regionen "Asia", logget meg ut og prøvde kortet mitt. Avvist.
Nå var det omtrent 2 minutter igjen til de skulle stenge, de hadde ikke muligheten til å vente på oss.
 Pga panikken og stresset klarte vi ikke å tenke klart, men plutselig kom jeg på at selvfølgelig var det ikke Asia vi skulle velge, men Europa! Jeg løp bort til pcen en gang til og logget meg på så fort jeg kunne, valgte Asia og logget ut. Denne gangen ble det godkjent. Servitørene jublet og klappet rundt oss, mens vi pakket i full hast papirer og ting som hadde falt ut av sekken, og desperat løp vi mot døren, og rakk det akkurat.

Lettet satte vi oss på flyet og sank ned i stolen. Etter en liten stund begynte vi å le nesten hysterisk, begge to fortsatt i sjokk over hva som skjedde og hva som kunne ha skjedd. Mens en liten japansk jente satt ved siden av oss og sa til moren sin at vi maste mye.
Men vi brydde oss ikke, vi satt endelig på flyet; neste stopp, Tokyo, Japan!

Etter 9.30 timers flytur til Japan, med lite søvn og vonde rygger, var vi endelig fremme på Narita flyplass. Men problemene stoppet ikke her.
Da vi skulle gjennom immigration control, skulle de sjekke at papirene og visumet var i orden. Men de skulle også sjekke Certificate of Eligibility, som lå hjemme...Jeg ble ført inn til et eget venterom, der jeg satt og begynte å få panikk igjen, dette var absolutt ikke min dag-er. Kontrolløren kom ut igjen og forklarte mesteparten på japansk til meg og litt engelsk. Han forklarte at hvis jeg ettersendte dokumentet til de så fort som mulig så gikk det fint. Ragnhild hadde derimot ikke fått vite at jeg hadde blitt tatt ut til siden og inn i et annet rom, så hun lette etter meg. Hun fikk hjelp av en av kontrollørene og så møttes vi igjen.

Vi hentet bagasjen vår, og mens vi diskuterte hva som hadde skjedd og hva vi skulle gjøre så, begynte en japaner som kunne svensk å snakke med oss. Vi snakket med han en stund, og spurte han hvilket transportmiddel som var det enkleste å ta, for vi måtte bytte flyplass, fra Narita Airport til Haneda. Det endte opp med at han hjalp oss med å kjøpe billetter og ble med oss til Handea, for han skulle videre også. Der hjalp han oss med å hente billettene og vi fikk hjelp av en veldig hjelpsom dame som sjekket inn bagasjen vår. Så var det finne et sted vi kunne vente de siste timene.

Men foten til Ragnhild hadde blitt verre. Foten hadde hovnet opp og blitt rød på siden, og hvis hun presset ned på den så gjorde det vondt. Hun greide heldigvis å gå på den, men begge begynte å bli litt bekymret siden vi viste at hun hadde ikke vrikket eller slått den i noe. Jeg fikk tak i en som jobbet på flyplassen. Hun var en av de få som kunne snakke engelsk, og med en gang jeg forklarte problemet ble hun bekymret også.

Vi gikk ned til en klinikk, sånn at legene kunne ta en titt på foten hennes. Problemet var at klinikken var stengt, og åpnet ikke før kl 3. Så vi bestemte oss for å sitte ned og spise litt. Da fikk jeg endelig smake ekte ramen, en japansk/kinesisk suppe med nudler og kjøtt, stor porsjon! Jeg greide også å skremme en liten unge så hun begynte å grine, bare med å vinke til henne. Var vel ikke vant til å se folk som Ragnhild og jeg, så måtte snu meg vekk for å ikke skremme henne enda mer.

Da kl var 5 på 3 gikk vi bort til klinikken og fikk de til å legge på ispose for å dempe hevelsen, men det var ikke mer de kunne gjøre, for forsikringskortet til Ragnhild lå i kofferten hennes. Så da bestemte hun seg for at hun skulle vente med behandlingen til vi kom frem til Akita. Den snille damen kom innom for å sjekke hvordan det gikk med oss og fulgte oss helt til "gaten" vår.

Da vi endelig kom frem til Akita, satt vi oss rett inn i en taxi og dro til skolen som ligger 10 minutter unna. Mens vi kjørte så satt vi og snakket om hvor utrolig snille og hyggelige japanerne er, helt siden vi landet i Tokyo så har vi bare blitt møtt med høfelighet og hjelpsomhet.

Da vi kom frem til Akita, var det rett på et introduksjons og orienterings møte. Vi fikk ikke tid til å sette fra oss bagasjen på rommet engang. Men det var kjekt å hilse på så mange folk, og det var mange aktiviteter senere.Til slutt gikk vi opp på rommene våre og fikk lagt litt på plass.

Hele området til Akita University er nydelig, alt er odentlig og oversiktlig, og mye av det er ganske nytt. Det er veldig varmt her og i dag har det bare vært sol, og det har vært helt herlig, selv om det er litt fuktighet i luften ( er i slutten av monsum perioden nå).

Området er ikke så altfor stort, men rett ved siden av campus har de en svær park for forskjellige idretter osv.

 Det er et veldig grønt område, masse trer og åpne plasser. Og flere steder under trærene var det benker som elevene kunne sitte under.

Det er flere bygninger på området, soveområdene for elevene er Komachi dormitory, Global Village eller University Village Apartments. De har også et multihus, der det er gymsal, musikk rom, scene, trengings rom osv. Det er 2 butikker på campus, en kafeteria og en kafe. Biblioteket til Akita er utrolig stort! 

For øyeblikket er det 160 internasjonale studenter, men pga jorskjelvet og redsel for stråling har gjort at en god del har sagt fra seg plassen sin.
De japanske studentene har ikke komt ennå, bare noen få frivillige er her og hjelper oss. Japanerne er ikke ferdig med ferien sin ennå, så de kommer ikke før i neste uke.

Jeg var veldig heldig med rommet. Jeg fikk rom på Golbal Village, som har de største rommene på campus. Der er det 2 senger med pulter, stort vindu, et lite kjøkken, et do og et bad, og så er rommet mitt i 2 etasje, så utsikten er ikke så aller verst. Jeg ligger også veldig nærmt kafeterian og de andre bygningene, så det er ikke så langt for meg å gå. Ragnhild ligger litt lengre borte, i Global Village.

Men nå skal jeg gå og legge meg for nå er klokken 5 på 12 om kvelden. Må tidlig opp i morgen, for da skal vi på Omagari festivalen og sepå fyverkeri konkuranse. Det kommer til å være masse folk der, flere hundretusen faktisk, så dette kommer til å bli litt av en opplevelse!