Den lange veien til Japan

Endelig var dagen her. Dagen der jeg skulle reise til andre siden av jorden, til et fremmed land og bo der i 4 måneder. Jeg både gledet og gruet meg. Det kriblet i magen mens jeg holdt på å pakke de siste tingene og sjekket en siste gang før jeg skulle av gårde. Det var merkelig å gi den siste klemmen til de i familien min før jeg gikk ut døren med en klump i halsen. Men så satte jeg meg i bilen, og min bror og jeg kjørte av gårde. Underveis fikk jeg meldinger på mobilen om lykke til og at jeg måtte passe på meg selv, og at jeg måtte kose meg. Kjente at det begynte å krible enda mer i magen og ble litt mer nervøs. Føltes ut som at jeg tenkte tusen tanker i sekundet mens vi kjørte for å hente min gode venninne, Ragnhild. Tanken på at det er en som jeg kjenner som er med meg og skal gå på samme skole som meg i Japan var veldig betryggende.
Men turen til Japan skulle bli alt annet enn enkel...

Turen begynte fra flyplassen Flesland, hvor vi skulle videre til Oslo. En ganske enkel rute, men da vi skulle hente billettene våre fra de automatiske maskinene, gikk den ene maskinen tom for papir da Ragnhild skulle ha sin billett. Vi bare lo litt, for problemet ble fikset raskt og vi kom oss tidsnok avgårde.
På Gardemoen gikk det greit i begynnelsen, vi hentet bagasjen vår (2 kofferter hver, så det var et slit og få de med seg av og til...lurer på hvordan det kommer til å gå hjem igjen når begge to er stappfull...) og vi skulle levere de til innsjekking. Da vi kom til skranken og gav damen billettene våre begynte hun å lete på datamaskinen sin. Hun kikket lenge på skjermen, så ned på bagasjen vår for så å lete videre på skjermen. Ragnhild og jeg begynte å bli bekymret og vi lurte på om vi hadde gjort noe feil da vi kjøpte billetten. Vi fikk beskjed om at det ikke var registrert to bagasje på hver av oss, så da ble avdelingssjefen kalt inn. Vi sto og ventet en stund mens de lette igjennom systemet, og til slutt fant de det og sendte oss videre. Lettet gikk vi mot security og kom oss endelig på flyet til Moskva, og tenkte at vi endelig kunne slappe av og hvile oss litt.

Men den gang ei, for på flyet var det en frustrert 2-åring som skrek og gråt hele veien til Moskva, i 3 timer. Da vi endelig kom frem til Moskva og gikk til terminalene for flyene som skulle videre utenlands, måtte vi gå gjennom en ny security. Og der var det to gretne og irriterende damer som kjeftet og kommanderte oss rundt og gav forskjellige beskjeder om hva vi skulle gjøre...flere ganger (ihvertfall jeg) så måtte jeg gjøre det jeg var blitt bedt om på nytt og jeg måtte gå igjennom maskinen flere ganger.
Da vi endelig fikk lov til å gå videre, tuslet vi litt rundt og så i de forskjellige butikkene. Men etterhvert så måtte Ragnhild sette seg ned pga foten. Hun hadde nevnt på flyet at foten føltes litt merkelig, men vi tenkte ikke mer over det. Vi bestemte oss for å spise Fridays på flyplassen (begge var enig at russisk mat så skummel ut) og stedet var rett ved siden av "gaten" vår, så vi hadde god oversikt. Vi satt der og slappet av, begge trøtte etter de to forrige flyturene.

Så var det tid for boarding. Vi hadde bestemt oss for å vente en liten stund så vi slapp å stå så lenge i kø, så det var vel 15 min igjen til dørene stengte. Vi gikk med kelneren for å betale og sto og ventet på kvitteringen. Men da fikk vi beskjed om at kortene våre ble avvist, ingen av de  fungerte. Plutselig kom jeg på at jeg hadde glemt å fikse regions sperre, jeg hadde bare alternativet for Skandinavia valgt, og det samme hadde Ragnhild. Siden Ragnhild hadde vondt i foten ble hun værende igjen i resturanten, mens jeg løp rundt på flyplassen på desperat jakt etter datamaskin med internett. Men ingen av datamaskinene hadde internett. Det viste seg at vi var på den nyeste delen av flyplassen, så de hadde ikke fått muligheten til å ordne internetten. Fortvilet og panikkslagen løp jeg tilbake til resturanten for å snakke med Ragnhild om hva i all verden vi skulle gjøre. Da var det 7 minutter igjen til dørene stengte.

Da jeg endelig kom tilbake til Fridays så jeg at Ragnhild satt med en laptop og med kortet sitt. Enav servitørene hadde vært så snill å låne oss pcen hans, og der funket internetten. Hun logget seg innpå og valgte alternativet "Asia", logget seg av og løp bort til kort terminalen. Begge krysset fingrene mens vi ventet på dommen, men det samme skjedde som i sted: avvist.
Jeg satte meg ned med pcen og logget meg innpå banken min, utrolig redd for at vi ikke kom til å rekke flyet. Jeg kom meg innpå og gjorde det samme som Ragnhild, valgte regionen "Asia", logget meg ut og prøvde kortet mitt. Avvist.
Nå var det omtrent 2 minutter igjen til de skulle stenge, de hadde ikke muligheten til å vente på oss.
 Pga panikken og stresset klarte vi ikke å tenke klart, men plutselig kom jeg på at selvfølgelig var det ikke Asia vi skulle velge, men Europa! Jeg løp bort til pcen en gang til og logget meg på så fort jeg kunne, valgte Asia og logget ut. Denne gangen ble det godkjent. Servitørene jublet og klappet rundt oss, mens vi pakket i full hast papirer og ting som hadde falt ut av sekken, og desperat løp vi mot døren, og rakk det akkurat.

Lettet satte vi oss på flyet og sank ned i stolen. Etter en liten stund begynte vi å le nesten hysterisk, begge to fortsatt i sjokk over hva som skjedde og hva som kunne ha skjedd. Mens en liten japansk jente satt ved siden av oss og sa til moren sin at vi maste mye.
Men vi brydde oss ikke, vi satt endelig på flyet; neste stopp, Tokyo, Japan!

Etter 9.30 timers flytur til Japan, med lite søvn og vonde rygger, var vi endelig fremme på Narita flyplass. Men problemene stoppet ikke her.
Da vi skulle gjennom immigration control, skulle de sjekke at papirene og visumet var i orden. Men de skulle også sjekke Certificate of Eligibility, som lå hjemme...Jeg ble ført inn til et eget venterom, der jeg satt og begynte å få panikk igjen, dette var absolutt ikke min dag-er. Kontrolløren kom ut igjen og forklarte mesteparten på japansk til meg og litt engelsk. Han forklarte at hvis jeg ettersendte dokumentet til de så fort som mulig så gikk det fint. Ragnhild hadde derimot ikke fått vite at jeg hadde blitt tatt ut til siden og inn i et annet rom, så hun lette etter meg. Hun fikk hjelp av en av kontrollørene og så møttes vi igjen.

Vi hentet bagasjen vår, og mens vi diskuterte hva som hadde skjedd og hva vi skulle gjøre så, begynte en japaner som kunne svensk å snakke med oss. Vi snakket med han en stund, og spurte han hvilket transportmiddel som var det enkleste å ta, for vi måtte bytte flyplass, fra Narita Airport til Haneda. Det endte opp med at han hjalp oss med å kjøpe billetter og ble med oss til Handea, for han skulle videre også. Der hjalp han oss med å hente billettene og vi fikk hjelp av en veldig hjelpsom dame som sjekket inn bagasjen vår. Så var det finne et sted vi kunne vente de siste timene.

Men foten til Ragnhild hadde blitt verre. Foten hadde hovnet opp og blitt rød på siden, og hvis hun presset ned på den så gjorde det vondt. Hun greide heldigvis å gå på den, men begge begynte å bli litt bekymret siden vi viste at hun hadde ikke vrikket eller slått den i noe. Jeg fikk tak i en som jobbet på flyplassen. Hun var en av de få som kunne snakke engelsk, og med en gang jeg forklarte problemet ble hun bekymret også.

Vi gikk ned til en klinikk, sånn at legene kunne ta en titt på foten hennes. Problemet var at klinikken var stengt, og åpnet ikke før kl 3. Så vi bestemte oss for å sitte ned og spise litt. Da fikk jeg endelig smake ekte ramen, en japansk/kinesisk suppe med nudler og kjøtt, stor porsjon! Jeg greide også å skremme en liten unge så hun begynte å grine, bare med å vinke til henne. Var vel ikke vant til å se folk som Ragnhild og jeg, så måtte snu meg vekk for å ikke skremme henne enda mer.

Da kl var 5 på 3 gikk vi bort til klinikken og fikk de til å legge på ispose for å dempe hevelsen, men det var ikke mer de kunne gjøre, for forsikringskortet til Ragnhild lå i kofferten hennes. Så da bestemte hun seg for at hun skulle vente med behandlingen til vi kom frem til Akita. Den snille damen kom innom for å sjekke hvordan det gikk med oss og fulgte oss helt til "gaten" vår.

Da vi endelig kom frem til Akita, satt vi oss rett inn i en taxi og dro til skolen som ligger 10 minutter unna. Mens vi kjørte så satt vi og snakket om hvor utrolig snille og hyggelige japanerne er, helt siden vi landet i Tokyo så har vi bare blitt møtt med høfelighet og hjelpsomhet.

Da vi kom frem til Akita, var det rett på et introduksjons og orienterings møte. Vi fikk ikke tid til å sette fra oss bagasjen på rommet engang. Men det var kjekt å hilse på så mange folk, og det var mange aktiviteter senere.Til slutt gikk vi opp på rommene våre og fikk lagt litt på plass.

Hele området til Akita University er nydelig, alt er odentlig og oversiktlig, og mye av det er ganske nytt. Det er veldig varmt her og i dag har det bare vært sol, og det har vært helt herlig, selv om det er litt fuktighet i luften ( er i slutten av monsum perioden nå).

Området er ikke så altfor stort, men rett ved siden av campus har de en svær park for forskjellige idretter osv.

 Det er et veldig grønt område, masse trer og åpne plasser. Og flere steder under trærene var det benker som elevene kunne sitte under.

Det er flere bygninger på området, soveområdene for elevene er Komachi dormitory, Global Village eller University Village Apartments. De har også et multihus, der det er gymsal, musikk rom, scene, trengings rom osv. Det er 2 butikker på campus, en kafeteria og en kafe. Biblioteket til Akita er utrolig stort! 

For øyeblikket er det 160 internasjonale studenter, men pga jorskjelvet og redsel for stråling har gjort at en god del har sagt fra seg plassen sin.
De japanske studentene har ikke komt ennå, bare noen få frivillige er her og hjelper oss. Japanerne er ikke ferdig med ferien sin ennå, så de kommer ikke før i neste uke.

Jeg var veldig heldig med rommet. Jeg fikk rom på Golbal Village, som har de største rommene på campus. Der er det 2 senger med pulter, stort vindu, et lite kjøkken, et do og et bad, og så er rommet mitt i 2 etasje, så utsikten er ikke så aller verst. Jeg ligger også veldig nærmt kafeterian og de andre bygningene, så det er ikke så langt for meg å gå. Ragnhild ligger litt lengre borte, i Global Village.

Men nå skal jeg gå og legge meg for nå er klokken 5 på 12 om kvelden. Må tidlig opp i morgen, for da skal vi på Omagari festivalen og sepå fyverkeri konkuranse. Det kommer til å være masse folk der, flere hundretusen faktisk, så dette kommer til å bli litt av en opplevelse!